Farmor forteller Kirkely skole

Forord –

Jeg har lenge tenkt å skrive om min barndom og om stedet der jeg vokste opp.

Jeg har vært så heldig å få to flotte, kjekke og flinke sønner, som jeg er veldig stolt av. Jeg har også fått seks like flinke, flotte og kjekke barnebarn, noe som er en stor gave og glede for meg. Det er spesielt mine barnebarn jeg skriver dette for. for jeg mener nemlig at det kan ha noe å si med hensyn til “røttene” deres. Alle trenger vi og få vite hvor vi kommer fra. hvilke gener vi har og hvorfor, i noen tilfeller, vi er som vi er.

Da jeg for et par tre år siden fikk kontakt med min lærer fra folkeskolen på Tjøme, etter mange mange år. ble dette resultatet.

Jeg hadde denne læreren bare ett år. 5. klasse 1949 – 1950. men jeg lærte mer på det ene skoleåret enn jeg noensinne senere har lært på et skoleår. Det hai’ hatt betydning for alt jeg har lært og fremdeles lærer, i så stor grad at det har gått som en rød tråd gjennom alt jeg har lært av skolekunnskap i livet. Han. lærer Sveive Therkelsen. og ikke å forglemme hans gode snille fm Ruth, lærte meg nemlig det aller viktigste: Hvor viktig kunnskapstørst og kunnskapsglede er! Dessuten at nysgjenighet er en drivkraft – og kan være positivt. Dette er jeg umåtelig takknemlig for.

Svene Therkelsen var ikke bare en glimrende lærer. Han var en usedvanlig dyktig forfatter også. Han har utgitt en rekke fremragende bøker. Jeg har dem alle sammen, og de er noen av mine ”skatter”. Han har skrevet om så mangt, men ikke et ord om det året han var læreren min på Tjøme, som for meg må være det viktigste året han har levd!

Derfor må jeg ta det med i disse mine betraktninger, og han kommer til å bli nødt til å lese om det. Jeg skjelver litt ved tanken på dette. Snakk om ”å hoppe etter Wirkola”! Jeg føler meg modig som tør dette, men jeg tror faktisk det kan være viktig for etterslekten min.

Jeg er ikke hundre prosent sikker på om rekkefølgen av minnene mine er helt riktig, men alt er opplevd som beskrevet, og innenfor en alder av 13 år. sånn som jeg mener at det var.

I ærbødighet til mine etterkommere.

Elin Rossehaug.

Til: Trude. Eirik. Ragnhild. Endre. Ingrid og Solveig.

En stor takk til mine sønner. Helge Robert og Jan-Ragnar for barnebarna mine.